For første gang på TOE setter jeg meg ned med professorene Anil Seth og Michael Levin for å teste hjerne-som-datamaskin-metaforen og om algoritmer noen gang kan fange liv/sinn. Anil hevder at «programvare vs. maskinvare»-skillet er en blendende metafor – bevissthet kan være bundet til levende substrat – mens Michael kontrer med at maskiner kan utnytte den samme platoniske rombiologien gjør. Vi besøker deres radikale laboratoriearbeid – xenoboter, komposisjonsagenter og grensesnitt som binder ulikt deler – og undersøker psykofysikk i merkelige nye vesener, «øyer av bevissthet» og hva Levins boble-type «sideoppdrag» innebærer for å lese LLM-utganger. Anil bringer informasjonsteori og Granger-kausalitet inn i blandingen for å tenke nytt om fremvekst og skala – ikke bare beregning. Underveis: tilpasning, handlefrihet og hvordan man kan stille bedre vitenskapelige spørsmål. Hvis du er interessert i AI/bevissthet, evolusjon uten programmering, eller om silisium noen gang kan føles – er dette noe for deg.