Jeg tok med alle 4 barna til en diner i den lille byen vår for å spise frokost i morges. Stedet var akkurat det du forventer, det beste fra middelklassens Amerika, familier, bygningsarbeidere, en rancher og gamle menn som tar igjen hverandre. Vi satt tett inntil et bord med fire gamle menn, hvorav en lett var i 80-årene. Når vi fikk maten vår, la de merke til hvor veloppdragne alle var (av en eller annen grunn bestemte de 3 eldste barna seg for å klemme seg sammen på den ene båsen overfor meg) og var veldig komplimenterende. Jeg ga dem beskjed om at jeg har en annen på vei, og de ble helt kilt på samme måte som gamle menn kan være. De sa «bra for deg» og «ha dem alle når du er ung», «de er alle gode venner, ikke sant?» Dette var første gang jeg NOEN gang har blitt oppfordret offentlig til å ha en stor familie. Applaudert for å ha en. Det får meg til å gråte bare jeg tenker på det. På toppen av det hele betalte de for måltidet vårt. Jeg sto opp for å ta ut litt penger (siden bare de beste småbyrestaurantene kun er kontanter/sjekk) og de vinket meg ned for å fortelle meg at jeg ikke skulle bekymre meg for det. Jeg har bokstavelig talt aldri opplevd denne oppførselen ute i offentligheten før. Jeg har bare fått nøytrale kommentarer om hvor opptatt jeg må være eller hvordan jeg har hendene fulle. Folk forteller meg generelt hvor søte barna er, men ingen har noen gang vært oppriktig begeistret over det faktum at jeg har så mange. Jeg er så glad for at vi flyttet hit 🥹🥲