Har vært taus om TL mest fordi den siste uken har vært etisk tøff for meg. Jeg har følt meg forrådt av noen av handlingene som er tatt av teamet – spesielt rundt nøkkelpersonell som blir sagt opp og prioriteringer som blir endret på måter som mange av oss i samfunnet aldri ba om. Selv når det ble bedt om tilbakemelding, føles det som om stemmene våre ikke virkelig ble hørt. Jeg deler dette fordi jeg fortsatt bryr meg dypt – fordi dette fellesskapet betyr alt for meg. Jeg forstår at forretningsbeslutninger må tas, og det som er gjort er gjort. Men mange av oss har vært hardbarkede fans av dette merket – av følelsen, essensen, magien som først trakk oss inn. Hagen var mer enn et prosjekt. Det var et hjem. Et sted hvor jeg fant tilhørighet og identitet gjennom fellesskapet, IP-en, historien – gjennom alt som fikk det å være innehaver til å føles levende. Men nå ser det ut til at det jeg og mange i samfunnet har brydd oss mest om har blitt nedprioritert. Med så mange hull i kommunikasjonen er det vanskelig å finne mening. Og mens jeg satt med alt dette, kunne jeg ikke la være å stille meg selv spørsmålet som jeg vet at mange andre også stiller: «Hvorfor skal jeg fortsette å være en Azuki-innehaver?» Hvorfor skulle jeg bry meg, når det føles som om de som tar avgjørelsene kan ha forlatt nettopp prinsippene som brakte oss sammen i utgangspunktet? Mens jeg fortsatte å reflektere, følte jeg en dyp følelse av samvittighet om at kanskje denne smerten – denne skuffelsen – ikke bare kommer fra det som har gått tapt, men fra det som en gang føltes så ekte. The Garden var ikke bare en samling NFT-er eller en Discord-server; Det var en levende, pustende verden som vi hjalp til med å pleie. Det ga oss tilhørighet, hensikt og stolthet. Vi kjøpte ikke bare kunst – vi ble en del av en bevegelse. Vi trodde at veggene mellom skapere og fellesskapet kunne falme, at vi alle kunne bygge sammen. Men når beslutninger tas i stillhet, når de som formet kulturen blir avvist eller glemt, rokker det ved den troen. Det får deg til å spørre om ordene som en gang ble sagt – om å bygge sammen, om fellesskap, om at hagen vokser seg sterkere – virkelig var ment for oss alle, eller bare for noen få. Likevel, det som trakk meg inn var ikke bare teamet. Det var oss – innehaverne, historiefortellerne, byggherrene, de som dukket opp dag etter dag fordi vi trodde. Essensen av hagen var aldri deres å gi eller ta bort. Den levde i de utallige øyeblikkene vi delte, kreasjonene vi laget, vennskapene vi knyttet. Så kanskje spørsmålet ikke er "Hvorfor skal jeg fortsette å være en Azuki-innehaver?" Kanskje det bedre spørsmålet er "Hva betyr det å være innehaver for meg nå?" Hvis det å være en del av denne verden har lært meg noe, er det at mening ikke er overlevert fra toppen – den har vokst fra røttene. Og selv om disse røttene kan ha blitt rystet, stikker de fortsatt dypt. Essensen som inspirerte meg til å bygge, til å skape, til å bry meg – som fortsatt eksisterer. Så jeg vil gjøre min plikt og tid uten forventninger. Jeg vil fortsette å gjøre mitt beste for det sterkeste fellesskapet jeg noen gang har opplevd – for for meg er det alt jeg har, og alt jeg ønsker å styrke. ...