Dette er en skarp og bemerkelsesverdig kompromissløs beretning om hvordan inngangsnivåmuligheter og tidlig karriereavansement for hvite menn i media, Hollywood og akademia nærmest ble stengt på midten av 2010-tallet. Hvite menn fra generasjon X, hevder artikkelen, trakk stigen opp bak seg og etterlot sine millennial-brødre på drift. Forfatteren, Jacob Savage, en millennial-ambisiøs film- og TV-forfatter, spør om denne innsatsen for å diversifisere disse feltene har skapt et media som er mer tillit hos publikum og bedre TV. Og han antyder særlig høyredreiningen hos unge menn, bitre over et kortspill de ser som stablet mot dem. De må betale dyrt for sine forfedres synder. Å lese om denne mannen som går ned i kaninhullet med å skanne andres forfatteres biografier for å prøve å finne ut hvordan de klarte det og han ikke gjorde det, ligner på en elendig sammenlignings- og fortvilelsestvang jeg heldigvis mer eller mindre har kurert meg selv for de siste årene. Mitt eget tidlige yrkesliv ble preget og avsporet av sykdom: Kroniske smerter fratok meg muligheten til å gå inn i arbeidslivet fysisk. Jeg så på mens min generasjon marsjerte videre uten meg. Jeg kunne bare skylde på urettferdigheten i helsen jeg hadde fått. Jeg hadde ingen andre å skylde på enn uflaks. Jeg kan forestille meg at jeg ville følt annerledes hvis jeg ble holdt tilbake av en ytre kraft. (For ordens skyld tok det mer enn 15 år, men jeg fikk endelig en grei nok kontroll på smertene mine i slutten av 30-årene – akkurat i tide til å få kreft i stedet som 43-åring! Jeg er 47 nå.)