Jeg telte alle førsteamanuensene ved Princeton i 7 hovedfag, alle antakelig ansatt de siste 7 woke-årene. I informatikk, elektroteknikk, matematikk, økonomi, blant unge professorer er hvite menn flere enn alle andre grupper. (Men ikke i historie eller fysikk, det arnested for woke-aktivisme.) Savages artikkel er legitim, men du bør forstå at han plukker ut små dårlige eksempler. "Yales historieavdeling" representerer ikke arbeidsmarkedet, det representerer ikke engang Yale. Det unnskylder ikke at i noen disipliner og kreative bransjer satte høytstående, hovedsakelig hvite ledere kynisk en fet tommel på vektskålen mot hvite mannlige søkere (samtidig som de beskyttet sine egne eldre nettverk). Dette har gjort mye skade – på søkerne, på sosial tillit generelt. Det er bra å ta hensyn til dette, å forkaste det slik at vi aldri går tilbake dit vi var. Dette har skjedd i mange selskaper også—men ikke i nærheten av så ille som man skulle tro ved å lese en artikkel om humaniora ved Harvard. Det er åpenbart en stor appetitt på å overdrive overdrivelsene fra woke-æraen. Det var dårlig, men ideen om at det er umulig for hvite menn å komme seg opp i de fleste bransjer har svært liten sammenheng med virkeligheten. Hvorfor statistikken min er mer sannsynlig representativ for eliteakademia: Jeg valgte Princeton som den beste skolen som ikke ble nevnt i Savages artikkel, og jeg ba ChatGPT fortelle meg de 7 største avdelingene. Det er ikke helt nøyaktig, men hvis du gjorde dette for et annet tilfeldig sett med universiteter og avdelinger, ville du finne lignende ting. Mine oppsummeringer av førsteamanuenser i de 7 avdelingene: Hvite menn: 39 Hvite kvinner: 16 ikke-hvite menn: 29 Ikke-hvite kvinner: 17 Bortsett fra var nesten alle ikke-hvite sør- eller østasiatiske. Svarte mennesker, de antatte mottakerne av woke-æraen, var knapt representert.

Steg 1: Det skjer egentlig ikke Steg 2: ja, det skjer, men det er ikke noe stort problem Steg 3: Det er faktisk en god ting. Steg 4: Folk som får panikk over det er det virkelige problemet

Dette er en skarp og bemerkelsesverdig kompromissløs beretning om hvordan inngangsnivåmuligheter og tidlig karriereavansement for hvite menn i media, Hollywood og akademia nærmest ble stengt på midten av 2010-tallet. Hvite menn fra generasjon X, hevder artikkelen, trakk stigen opp bak seg og etterlot sine millennial-brødre på drift. Forfatteren, Jacob Savage, en millennial-ambisiøs film- og TV-forfatter, spør om denne innsatsen for å diversifisere disse feltene har skapt et media som er mer tillit hos publikum og bedre TV. Og han antyder særlig høyredreiningen hos unge menn, bitre over et kortspill de ser som stablet mot dem. De må betale dyrt for sine forfedres synder. Å lese om denne mannen som går ned i kaninhullet med å skanne andres forfatteres biografier for å prøve å finne ut hvordan de klarte det og han ikke gjorde det, ligner på en elendig sammenlignings- og fortvilelsestvang jeg heldigvis mer eller mindre har kurert meg selv for de siste årene. Mitt eget tidlige yrkesliv ble preget og avsporet av sykdom: Kroniske smerter fratok meg muligheten til å gå inn i arbeidslivet fysisk. Jeg så på mens min generasjon marsjerte videre uten meg. Jeg kunne bare skylde på urettferdigheten i helsen jeg hadde fått. Jeg hadde ingen andre å skylde på enn uflaks. Jeg kan forestille meg at jeg ville følt annerledes hvis jeg ble holdt tilbake av en ytre kraft. (For ordens skyld tok det mer enn 15 år, men jeg fikk endelig en grei nok kontroll på smertene mine i slutten av 30-årene – akkurat i tide til å få kreft i stedet som 43-åring! Jeg er 47 nå.)