Jeg vet nesten ingenting om luksusmerker, og jeg er nummen for hva enn det er de prøver å fremstille. Men av en eller annen grunn fyller Louis Vuitton meg spesielt med frykt – merket er en perfekt manifestasjon av allestedsnærværende, steril og stedløs 'luksus'. Jo mer Louis Vuitton det finnes et sted, desto lavere er fruktbarhetsraten, og merket har følelsen av en invasiv art som tar plass fra mer spesifikke og meningsfulle kulturelle uttrykk. Jeg liker at de har bygget et 'skip til ingensteds' som en 'kundeopplevelse'. Det gir meg litt trøst å tenke at de er med på spøken, at vi kanskje kan ha litt selvrefleksiv ironi som en godbit mens vi sitter uendelig i skjærsilden ved dette meningsløse teleologiske sluttpunktet.