Ja, Vivek, du burde prøve. De fleste slutter å lese erklæringen etter innledningen til 'Opplysningstiden', som fungerte som et diplomatisk salgsargument for å vinne fransk sympati og støtte. Det er ingen tilfeldighet at Benjamin Franklin dro til Paris kort tid etter, bevæpnet med erklæringens åpenbare appeller til opplysningstidens idealer. Men kjernen i uavhengighetserklæringen er juridisk i substans, ikke filosofisk, og viser til 27 brudd på kolonistenes rettigheter som engelskmenn, som var forankret i Magna Carta og den engelske Bill of Rights. Det er også verdt å huske at erklæringen fulgte etter Olivengren-petisjonen, som hevdet at kolonistene ble nektet sine rettigheter som britiske undersåtter. Til syvende og sist er det i vår engelske arv, og ikke bare i opplysningstidens universalisme, at meningen med våre grunnleggende dokumenter gir mest mening.