🧠 Å rope er ikke bare roping. For et barns hjerne er det en trussel. Nevrovitenskap viser at hjernen ikke tydelig skiller fysisk fare fra emosjonell fare. MR-skanninger viser at barn oppvokst i høykonflikthjem utvikler hyperreaktive trusselresponser som ligner sterkt på de man ser hos soldater med PTSD. Hjernen reagerer ikke på intensjon, men på intensitet. I sentrum av denne responsen er amygdala, hjernens alarmsystem. Hos barn som ofte utsettes for roping, fiendtlighet eller uforutsigbarhet, sitter amygdalaen fast i en tilstand av konstant årvåkenhet. Den skanner nådeløst etter fare, selv når ingen er til stede. Det som skulle vært et trygt sted, blir nevrologisk kodet som en slagmark. Denne kroniske stressen holder seg ikke begrenset til følelser. Den former hvordan hjernen utvikler seg, og påvirker oppmerksomhet, emosjonell regulering, hukommelse og impulskontroll. Over tid tilpasser nervesystemet seg for å overleve miljøet det befinner seg i, og forbereder barnet ikke på læring eller tilknytning, men på forsvar. Tragedien er at denne omkoblingen skjer stille. Ingen blåmerker er nødvendig. Ingen enkelt traumatisk hendelse er nødvendig. Gjentatt eksponering for fiendtlighet er nok. Hjernen lærer at ro er utrygt, og at fare kan oppstå når som helst. Et fiendtlig hjem sårer ikke bare følelser. Det trener et barns nervesystem for krig, lenge før de forstår hva krig egentlig er.