Catch-22-en i min situasjon er at det belgiske regimet gjør det stadig vanskeligere for meg å bo her, samtidig som det gjør det stadig vanskeligere å dra. I morgen vil Høyesterett (kalt Cassatie, derav oversettelsen nedenfor) avgjøre om min fengselsstraff for hatprat skal tre i kraft. Hvis det skjer, vil livet mitt i Belgia og Europa bli mye vanskeligere, og jeg kan ende opp i fengsel snart. Samtidig vil det gjøre det umulig for meg å dra til de fleste vestlige land i verden for jobb eller flytting. De fleste av dem, om ikke alle, vil automatisk nekte meg innreise eller visum når systemet oppdager mine domfellelser. Det finnes heller ingen måte for meg å rette opp dette på. Jeg har allerede brukt nærmere 400 000 dollar på advokatutgifter, og det eneste alternativet som gjenstår er EUs egen menneskerettighetsdomstol, som sannsynligvis ikke vil høre meg fordi jeg er nasjonalist, og som uansett vil koste hundretusener av euro og ta 5 til 10 år. På en måte ville en slik appell bare styrke det kafkaeske catch-22: pengene brukt på det ville gjøre flytting, en kostbar virksomhet, enda vanskeligere og uoverkommelig. Så om 24 timer vil jeg sannsynligvis sitte fast i et land styrt av et regime som vil drepe meg, juridisk og — hvis jeg ikke hadde hatt så stor følgerskare på sosiale medier — fysisk. Dette er ikke et rop om medlidenhet. Jeg visste at dette var det sannsynlige utfallet av min motstand mot Den Store Erstatningen, og jeg ville 100 % gjøre det om igjen. Å kunne se barna mine i øynene og fortelle dem at jeg gjorde alt jeg kunne for å sørge for at våre forfedres land forble våre etterkommeres land, er mye mer verdt for meg enn å leve et lett liv.