Alle er grådige. Spørsmålet er: grådig etter hva? Under kapitalismen er «grådigheten» folk klager over ønsket om å tjene ved å skape verdi. Det er den ene formen for grådighet som tvinger deg til å håndtere andre uten å ofre deg selv. Du får ikke betalt med mindre noen vil ha det du tilbyr mer enn pengene i lomma. Den typen grådighet er en dyd. Det bygger rikdom, løser problemer og hever levestandarden. Den farlige grådigheten er ikke profittmotivet. Det er grådighet etter ufortjente penger. Den politiske grådigheten som krever andres arbeid, andres skatter, andres ofre. Hvis vi rangerer grådighet, er den som styres av frivillig handel den typen du takker et fritt samfunn for. Den andre er den typen som ødelegger den.