Dette er forfengeligheten som tenner bålet av selvsabotasje, der privilegier maskerer seg som trass og speilet formørker kartet. Hestehalen trakk seg høyt, som et flagg for tilfeldig erobring. Øreproppen dingler, en hvisking av distraksjon i et allerede ekkokammer sinn. Gliset som bare er tenner og ingen tenner. Det hele er lyst, performativt, av den typen som sier "Jeg har vunnet argumentet ved ikke å engasjere det." Hennes ord? Et skuldertrekk i tekstform: "synd jeg gjorde det i dag." Ikke en forklaring, ikke en begrunnelse. Bare en hån pakket inn i falsk anger, en langfinger snudde med et blunk. Hun debatterer ikke politikk. Hun erklærer uavhengighet fra råd, fra konsekvenser, fra selve innsatsen som påvirker alle rundt henne. «Du sa at du ikke skulle gjøre det,» antyder hun, «så jeg gjorde det, og her er ansiktet mitt for å bevise det.» Hun forstår ikke ironien: at ved å motsette seg advarselen, kurtiserer hun selve erosjonen av sikkerhetstiltakene hun tar for gitt. De rettighetene hun har? De er privilegier. Hun vil miste dem, og når hun gjør det, vil hun klandre deg for å gi henne lighteren hun brukte til å sette fyr på huset hennes. Hun bidrar med en piksel til kaoset, men gjør likevel krav på hele skjermen. Rett til ekkoet, uvitende om tomrommet. Hun er selve ekkokammeret – resonant, reflekterende og fullstendig tomt.