Hadde en samtale med en jeg støtte på i Bangalore i går kveld, som pleide å være min gode venn for noen år siden. Vi snakker ikke sammen lenger. Ikke fordi vi kranglet eller noe dramatisk skjedde. Bare fordi vi innså at vår idé om vennskap var helt annerledes. Jeg trodde vennskap betydde å møte opp når ting ble vanskelig. Å være ærlig selv når det er ubehagelig. De investerer faktisk tid og energi i hverandres vekst. Hun trodde vennskap betydde å henge sammen når det passet. Liker hverandres innlegg. Å være der for de gode tidene, men forsvinne når livet blir rotete. Ingen av oss tok feil. Vi ønsket bare forskjellige ting fra forholdet. Den samtalen fikk meg til å innse noe jeg har unngått i årevis. At de fleste du kaller venner egentlig ikke er venner. De er bare folk du kjenner. Kolleger. Bekjente. Folk du deler plass med, men ikke livet med. Ekte venner er sjeldne... > De som møter opp når du er på ditt laveste > Hvem forteller deg sannheten når alle andre er høflige > Som investerer i deg uten å forvente noe tilbake > Som feirer dine seire uten sjalusi > Bli værende under tapene dine uten å dømme Jeg kan telle disse menneskene på én hånd nå. Og det er greit for meg. Jeg skriver dette mens jeg sitter sammen med to av barndomsvennene mine i Bangalore akkurat nå. Dette er de som faktisk møtte opp og som har vært der gjennom alt. Fordi jeg heller vil ha 3 ekte venner enn 300 personer jeg later som. For meg er det vanskelige å akseptere at noen du trodde var i den sirkelen faktisk ikke er det. Og den klarheten gjør vondt i de første dagene. Noen mennesker er ment å være i livet ditt for alltid. De fleste er ikke det. Og jo før du forstår forskjellen, desto bedre beskytter du energien din og investerer den der den faktisk betyr noe. Slutt å kalle alle venner bare fordi du har kjent dem i årevis, og vær ærlig om hvem som virkelig er der for deg og hvem som bare er der. Forskjellen vil spare deg for år med skuffelse.