Jeg gikk gjennom en veldig tøff periode i et forhold for en stund siden og bestemte meg for at jeg rett og slett aldri skal bli unødvendig stresset over mellommenneskelige konflikter igjen. Vi kan være triste, sinte, gråte, skrike, hva som helst, men jeg nekter bare å gruble eller la det påvirke min generelle evne til å nyte livet. *Du* trenger ikke være zen, men jeg vil personlig være avslappet i alle situasjoner. Jeg kommer ikke til å analysere hypoteser, angre eller lengte utover det som er rimelig. Hvis du er sint på meg, vil jeg be om unnskyldning. Hvis du ikke vil snakke med meg, blir jeg lei meg for det. Men jeg nekter absolutt å være nevrotisk.

Hvis du er rar mot meg, er det ærlig talt ditt ansvar, og jeg vil ikke miste nattesøvn over det. Hvis du ikke er rar mot meg, så kommer jeg naturligvis ikke til å miste nattesøvn over det. Uansett vil fokuset mitt være på «å være snill» og «aldri miste søvn av noen grunn»

Jeg fikk denne åpenbaringen for seks måneder siden: å herregud, jeg er stresset, jeg får utbrudd, jeg mister søvn, jeg spinner ut... Og for hva? Jeg ville bokstavelig talt vært bedre rustet til å håndtere enhver situasjon hvis jeg var uthvilt og følelsesmessig regulert. Så hvorfor ikke bare gjøre det