Snø faller som en million små reflektorer og viser form og form på lys, det gir luften, som en gang var tynn, et slikt volum og gjør den kald nok til å skjære gjennom. Du kan kjenne det presse mot huden, og det er en god følelse hvis du bestemmer deg for at det er det. Jeg føler at år etter år blir det mindre og mindre av det. Snø, altså. Det blir fortsatt kaldt, og solen går fortsatt ned før middag. Jeg liker hvordan kulden gjør varme rom enda varmere. Jeg liker lyden av radiatorer og vedfyrte, selv om det blir færre av dem hvert år også. Det er greit, antar jeg, ting endrer seg og endrer seg igjen, den evige kvaliteten er ikke bare forbeholdt årstidene, tingene du verdsetter er underlagt de samme kreftene og de visner og tørker og blåser bort og etterlater biter som blomstrer til nye og varierte ting. Nye ting å verdsette, varme og blåse varme inn i, og fra den varmen kan du se gjennom glasset, uklart av rim, og se lysets form og form igjen og huske det tynne, kalde teppet av luft. Jeg håper det snør mye i år.