Å se at alle mimrer om fortiden, mimrer om fortiden, det er veldig inspirerende, jeg klør meg i ørene og kinnene og vil skrive noe om motangrep, men jeg klarer virkelig ikke å skrive det, jeg klarer ikke å finne på det, livet mitt er vanlig. Det virker som om det ikke finnes noen node som kan oppsummeres som et dal eller et vendepunkt. Som oftest fulgte jeg bare tidens strøm, uten et plutselig fall eller en plutselig avgang. Hvis du må skrive noe, Det kan være at jeg fortsatt vet nøyaktig hva jeg gjør og er villig til å fortsette med det. Det høres ordinært ut. Men for meg nå er det nok. 🫡