Jeg kan virkelig ikke forstå hvordan generasjonen over meg endte opp her. Vi vokste opp med å idoliserte David Bowie, og gjennom ham oppdaget vi Lou Reed og Iggy Pop. Vi levde gjennom at punk og postpunk knuste kjønnsnormer offentlig. Vi så Prince blande maskulinitet og begjær. Vi danset til Boy George. Vi tilba Grace Jones. Så kom flamboyansen på åttitallet, hvor androgyni, overflod og selvoppfinnelse ble feiret. Kjønnsbøying var ingen trussel. Det var kunst. Det var frihet. Det var kult. Så hvordan ble samme generasjon så fiendtlig mot folk som bare eksisterte utenfor rigide bokser? Hvordan gikk vi fra å feire forskjell til å frykte den? Denne motreaksjonen kommer ikke fra kultur eller historie. Det kommer av å glemme hvem vi var og hva vi sto for. Ingenting av dette er nytt. Kom over det.