Et helt år gikk uten svar. Katten vår forsvant, og for hver uke som gikk, ble håpet stillere. Vi lette, satte opp skilt og holdt ut så lenge vi kunne—til vi aksepterte muligheten for at han kanskje aldri kom hjem. Så skjedde det i dag. Min kone og jeg var ute på en enkel sykkeltur da jeg la merke til en katt foran oss. Noe med måten han beveget seg på føltes kjent. Instinktivt sa jeg navnet hans høyt. Han stivnet. Så snudde han seg. Lyden han laget runger fortsatt i brystet mitt—et rop fylt med gjenkjennelse og lettelse. Han løp rett mot oss som om ingen tid hadde gått. Jeg slapp sykkelen, knelte ned, og han kastet seg i armene mine, klamret seg fast som om han var redd for å slippe taket igjen. Etter et helt år... Han husket oss. I dag var ventetiden over. Stillheten ble brutt. Og familien vår ble på en eller annen måte hel igjen.