Alt som blir dyrere enn inflasjon, er noe staten kraftig subsidierer, regulerer eller direkte kontrollerer. Helsevesen. Utdanning. Bolig. Barnepass. Alt som blir billigere og bedre over tid, er det som overlates til konkurranse, innovasjon og frivillig utveksling. Det er ikke tilfeldig. Det er årsakssammenheng. Staten øker ikke bare prisene. Den ødelegger insentiver, fryser innovasjon, låser inn ineffektivitet, og forringer deretter valutaen for å skjule skadene. Du betaler mer, får mindre, og får beskjed om å være takknemlig. Det som virkelig er irrasjonelt, er denne motsetningen: Folk er opprørte over at noen akkumulerer rikdom ved å tilby verdi de fritt velger å kjøpe. Likevel krever de aktivt mer makt til institusjoner som gjør livet verre, koster mer hvert år, og aldri blir bedre, til tross for stadig økende inntekter. Privat formue vokser bare hvis folk frivillig belønner verdi. Statens makt vokser selv når den svikter. Hvis høye priser skyldtes «grådighet», ville konkurrerende markeder vise samme mønster. Det gjør de ikke. Bare sektorene som er isolert mot konkurranse råter. Dette er ikke et markedsfiasko. Det er den uunngåelige fiaskoen som sentral planlegging garanterer.