Moderne psykiatri hviler på en oppdiktet fortelling, sier Robert Whitaker, utgiver av @Mad_In_America. Slik fikk to studier om schizofreni ham til å innse at noe var galt: "En var en studie av Harvard-forskere publisert i 1994 som så på langsiktige utfall for schizofrenipasienter, og de sa at de hadde *falt* siden 1970-tallet—ikke forbedret—og nå ikke var bedre enn de hadde vært i den første tredjedelen av 1900-tallet. Nå ser vi tilbake på den første tredjedelen av 1900-tallet som disse mørke tidene. Så hvordan kan det ha seg at med disse moderne medisinene som fikser kjemiske ubalanser, har vi det ikke bedre [til]?" Den andre studien ble utført av Verdens helseorganisasjon som sammenlignet utfall for pasienter i tre utviklingsland – India, Colombia, Nigeria – med langsiktige utfall i USA og fem andre utviklede land: "Resultatene i utviklingsland var mye, mye bedre enn i de utviklede landene – så mye at de konkluderte med at det å bo i et utviklet land er en sterk prediktor for at du ikke vil få et godt utfall hvis du får diagnosen schizofreni." Og her er den store forskjellen: I utviklingsland brukte de antipsykotiske legemidler *kortvarig* i stedet for langtidsmedisiner slik de gjør i Amerika. Whitaker bestemte seg for at han måtte undersøke nærmere, og det var da han innså at det ikke fantes noe grunnlag for ideen om at disse medisinene fikser kjemiske ubalanser i hjernen, i motsetning til det vi hadde blitt fortalt i flere tiår. "Jeg begynte å ringe folk... som hadde fortalt meg at medisinene fikset den kjemiske ubalansen i hjernen. Jeg sa: 'Kan du bare vise meg hvor du fant ut at for mye dopamin er årsaken til schizofreni? Eller kan du vise meg hvor du faktisk fant ut at for lite serotonin er årsaken til depresjon?' Og jeg sverger på Gud, her er hva de sa: 'Å, vi fant faktisk ikke det. Det er en metafor for å forklare hvorfor de bør ta medisinene – som insulin for diabetes.' Og jeg sa: 'Jeg forstår at insulin for diabetes er en metafor, men du fant vel faktisk disse kjemiske ubalansene. Og jeg vil bare lese forskningen der du gjorde det.' Og den første personen sier: 'Nei, vi fant den egentlig ikke.' Andre person: 'Nei, vi fant den egentlig ikke.' Og så gikk jeg til produsentene av Risperdal, som er en andre generasjons atypisk, og Risperdal ble markedsført som en løsning ikke bare på en dopaminubalanse i hjernen, men også som en serotoninubalanse i hjernen. "Og jeg klarte faktisk å komme meg til de faktiske forskerne da, og vet du hva de sa? ' Ja, det er bare så mye tull... Jeg er litt flau over at vi sier dette,'» sa han.