Historien om North Drift Runde 2 Noen sa de ville høre historien bak det, og plutselig ville jeg plukke opp de fragmentariske øyeblikkene i Beijing og skrive dem ned én etter én. Det finnes en "big pants" i Beijing, og det finnes en spesielt kjent restaurant som heter Flaut Pisrot i nærheten. På den tiden ønsket jeg spesielt å sjekke inn, ta et bilde av et smilende ansikt med ryggen mot nattutsikten over CBD, og legge ut en vennekrets for å late som om jeg hadde det bra. Senere, da jeg så på per innbygger i Dianping, slo jeg stille av siden og tenkte «det er for dyrt». Etter det skjedde det aldri igjen. Jeg føler alltid at det fortsatt finnes muligheter, men resultatet blir utsatt igjen og igjen, og selv viljen til å dra blir svekket. Butikken jeg jobber i heter Modernista, og alle kaller henne "Lao Mo". Skjult i skattepengesmokken er det mange utlendinger, som en liten utopi som plutselig dukker opp fra dypet av bakgaten. Svart- og hvitrutete gulv, gamle tregitter, trapper knirker når man tråkker på, og et lite teater ble bygget i andre etasje, med jazz, swing og flamenco som veksler på. På den tiden, da jeg gikk ut for å ta en drink etter jobb, følte jeg meg lettet, som om jeg midlertidig hadde rømt fra virkeligheten i Beijing. Når man går til enden av trommetårnet, ligger det en kopi av bjørneplaten. Den beste smaken er å bli ferdig med å jobbe i baren tidlig om morgenen, løpe sulten ut, hoppe rundt, blåse ansiktet i vinden, gå inn i den lille butikken og sette seg ned. En bolle med varm rød olje serveres, chilioljen flyter, og skallet er tynt og mørt, noe som kalles at sjelen er frelst. Da jeg prøvde igjen, smakte det ikke slik uansett hvordan jeg spiste det. I fjor dro jeg med meg vennen min og insisterte på at han skulle ta meg med for å gjenoppleve det, men etter å ha spist, så de to på hverandre – ikke at kopihendene hadde endret seg, men at vi ikke lenger var de som var sultne, paniske og frosset til å trampe med føttene. Gongti og Wudaokou er to helt forskjellige netter. Arbeidsgruppen har Mr. Shi San og en tredjedel, og arbeidsgruppen på den tiden var mer populær enn den nåværende i 11, og lysene blåste, og hele publikum hoppet sammen, så unge at de kunne lage et hull i himmelen. Senere, da jeg gikk til gaten i Gongti, var øynene mine fulle av underjordisk og røyk, og elementet i minnet mitt hadde for lengst blitt tidens tårer. Wudaokou er studentenes verden, rekker med rimelige barer, billig øl og endeløs prat. Beijings uteliv leves i denne kontrasten mellom dyrt og billig, lyst og dunkelt. Jeg elsker også å spise stekt and og steinsukker-kalebass, samt små hengende pæresuppe. Den skivede andekjøttet rulles inn i pannekaken, og den er sprø og oljete; Kjøp en haug med kandiserte haws på veien om vinteren, glasuren er sprø i den kalde vinden, og den søte og sure smaken går rett til bunnen av hjertet. Vinteren i Beijing er bitende kald, jeg pakker inn frakken min, går på gatene, tygger kalde ting i munnen, men jeg er uforklarlig lykkelig. Disse stedene som ikke er laget, disse smakene som aldri kan gjenopprettes, er alle små gaver stille og rolig stappet inn i meg av Beijing. Med litt anger, men akkurat nok til å huske det for livet.