Jeg ser ikke på meg selv som Bryan Johnson, men som en samling på 68 billioner celler. Over halvparten av disse cellene (38 billioner) er fremmede bakterier. Romvesener som jeg er vert for.  Det finnes også ulike versjoner av meg. Det finnes en versjon av meg som føles energisk og livlig om morgenen; det er en annen Bryan klokken 19 som er slitt etter dagen. Det finnes en pappaversjon av meg og så videre. Hver av disse Bryan-ene har en distinkt fysiologisk konfigurasjon. Hjernen min prøver å glatte over disse forskjellene og motsetningene og smelte dem sammen til én identitet, men dataene forteller en annen historie. Jeg har brukt de siste årene på å prøve å karakterisere hver versjon av meg selv. Ikke overraskende har jeg funnet ut at data kan forklare mine subjektive mentale og emosjonelle tilstander. Forklarer hvorfor jeg føler meg livlig, slapp eller forelsket.  Det finnes biokjemiske signaturer for alt dette. Vi vet dette, men å se det gjør at det treffer annerledes. Å måle meg selv og se disse fremvoksende tilstandene i sanntid har gjort meg spesielt oppmerksom på faktorene som påvirker min bevisste opplevelse. Jeg er i bunn og grunn mine inputs. Ting som søvn, ernæring, mosjon, miljø, stress, biomarkører og relasjoner. Ved å designe disse nøye har jeg klart å skape mer forutsigbarhet og kontroll over min bevisste eksistens. Der det tidligere føltes litt tilfeldig, eller at jeg ble presset rundt av krefter utenfor min egen innflytelse, føles så mye av min levde erfaring nå algoritmisk. Selv om det kanskje høres dystopisk ut for noen, føles det frigjørende og styrkende for meg.