Bratte irrigasjonskanaler har blitt utilsiktede dødsfeller for dyreliv verden over, og bidrar stille til betydelig tap av biologisk mangfold. Disse konstruerte vannveiene, som er essensielle for jordbruk, har ofte glatte betongvegger og glatte foringer som gjør det umulig for dyr som søker vann. I Argentinas Gran Chaco—en svært biologisk mangfoldig tørrskogsregion—dokumenterte forskere 207 druknede landdyrdyr fra 35 arter langs en enkelt 250 km lang kanal over bare seks måneder i perioden 2023–2024. Blant ofrene var 38 sårbare kjempemaursluker, sammen med skilpadder, pekarier og hjort. Denne skjulte krisen strekker seg globalt, med dokumenterte drukninger av dyreliv i kanaler rapportert i land som Spania (hundrevis av pattedyr gjennom flerårige studier), Mexico, USA (f.eks. hjort i systemer som All-American Canal), Brasil (mankede ulver og beltedyr i landbrukskanaler) og andre. I tørre og semiaride soner, hvor dyr trekkes til disse kunstige vannkildene, er konsekvensene spesielt alvorlige, noe som forverrer en underkjent prosess med «defaunasjon». Naturverneksperter oppfordrer til umiddelbar handling gjennom infrastrukturtilpasninger som balanserer landbruksbehov med beskyttelse av dyreliv. Effektive løsninger inkluderer installasjon av rømningsramper eller stiger, legge til teksturerte overflater for grep, dekke til deler av kanaler eller redesigne vegger med mildere skråninger – tiltak som i noen regioner er bevist for å gi fangede dyr trygg utgang uten å gå på bekostning av vannstrømmen. [Bourscheit, A. (2025). 'Stille drapsmaskiner': Hvordan vannkanaler truer dyrelivet over hele kloden. Afrikanyheter]