Amerika er ikke laissez-faire-kapitalisme. Det er en blandet økonomi hvor politisk makt stadig brukes til å forvrenge markeder, velge vinnere, skjerme feil og kartelisere industrier. Mange reelle urettferdigheter og maktkonsentrasjoner kommer fra denne politiske innblandingen, ikke fra fri utveksling. Men det er nettopp her Robert Reichs argument kollapser. Han er ikke imot makt. Han er imot hvem som holder den. Han fordømmer «konsentrert rikdom» samtidig som han krever den mest konsentrerte institusjonen man kan tenke seg: en regjering med myndighet til å beslaglegge, omfordele, regulere og kommandere etter eget ønske. Han ønsker ikke mindre makt i økonomien. Han ønsker mer makt i politikken, utøvd av folk som deler hans preferanser. Når selskaper driver lobbyvirksomhet mot staten, kaller Reich det korrupsjon. Når han lobbyer staten for å kontrollere selskaper, kaller han det demokrati. Det er ikke motstand mot elitestyre. Det er et krav om å erstatte én elite med en annen og å plassere seg selv og sine allierte nærmere spakene. Et genuint fritt marked sprer makt fordi det tvinger frem overtalelse i stedet for tvang. Du får bare rikdom ved å tjene andre frivillig. Politiske systemer konsentrerer makt fordi de erstatter samtykke med kommando.