Jeg er oppriktig plaget av denne «140 000 dollar nasjonal fattigdomsgrense»-greia. Den største fordelen i @profplum99 enkle overlevelsesregning er barnepass til 32 773 dollar. Hvis du betaler så mye for barnepass, handler det egentlig ikke så mye om fattigdom som om sosioøkonomisk politikksvikt, spesielt arbeidspolitikken i tettbygde bysentre. Det denne artikkelen forklarer, er egentlig ikke et fattigdoms- eller engang inflasjonsproblem, men et skoleeksempel på «Baumol-sykdommen»: de arbeidsintensive lavproduktivitetssektorene som barnepass, utdanning og helsevesen øker kraftig i kostnader, selv om de reelle prisene på industrivarer og masseprodusert mat faller kraftig! Ja, «deltakelsesbilletten» til middelklasselivet (oppdra barn, holde seg frisk, komme seg på jobb) domineres nå av tjenester i den stillestående sektoren hvis relative kostnader har skutt i været. Men to unge voksne og to barn som klarer seg på 140 000 dollar totalt er ikke «fattigdom». Sannsynligvis vil du for 140 000 dollar ha aircondition, smarttelefoner, anstendige biler, helseforsikring gjennom jobben, og tilgang til rimelige klær, hvitevarer og møbler. Selvfølgelig er dette egentlig et budsjett for grunnleggende behov for to unge voksne og to babyer. Hva med to eldre voksne og to barn som skal begynne på college? Eller to voksne som bor i tøffe nabolag og dårlige offentlige skoler og ønsker bedre privatskoleutdanning for sine to skolebarn? På den annen side, hvis du er DINK (dobbeltinntekt uten barn), noe som faktisk blir stadig flere, er du til og med moderat komfortabel og har råd til litt ferie og regelmessig spising ute. Det er ikke «fattigdom» etter noen vanlig definisjon. Så kjerneproblemet som Mike Green beskrev i sin nå virale artikkel er egentlig ikke «fattigdom», men et tilfelle av sosioøkonomisk ubalanse, ettersom produktivitetsstagnerende tjenester utgjør en stadig større andel av det moderne livet, og vi mangler institusjonene til å betjene det. Det var dette som førte til kravet om udokumentert innvandring og billig arbeidskraft, som igjen ble det største slagordet for populismens motreaksjon. Folk ønsker billigere arbeidsintensive tjenester, men ikke billigere arbeidskraft. Så vi må være villige til å akseptere 1) mer sosialiserte, mindre effektive løsninger; 2) bruke mindre av slike tjenester; 3) betale mer for slike tjenester ved å konsumere mindre andre steder. Uansett ville det å omdefinere den nasjonale fattigdomsgrensen og gi vanlig fattigdomshjelp være akkurat feil og fåfengt måte å håndtere det på, da det fundamentalt feildiagnostiserer kjerneproblemet. Jeg mener på ingen måte å avfeie viktigheten av saken. Det var tydelig at det traff bredt av en grunn: det er et genuint problem! Men riktig diagnose er et første steg mot en ekte kur!