Under Manhattan-prosjektet gjennomførte amerikanske regjeringsforskere tvilsomme menneskelige eksperimenter for å forstå effekten av plutonium på kroppen, uten informert samtykke. Mellom 1945 og 1947 ble 18 sykehuspasienter (de fleste antatt å være terminalt syke) hemmelig injisert med plutonium. Du leste riktig. En av dem, Albert Stevens, som ble feildiagnostisert med terminal magekreft, oppnådde den høyeste kjente stråledosen hos et menneske: 64 000 millisievert (mSv) i løpet av de ~21 årene han levde etter injeksjonen. Til sammenligning: • Den gjennomsnittlige amerikaneren får omtrent 6,2 mSv per år fra naturlig bakgrunn (kosmiske stråler, radon, steiner) og medisinske kilder. Totalt omtrent 490 mSv over en levetid på 79 år. • Amerikanske strålingsarbeidere (kjernekraftverkets ansatte, medisinske bildeapparater, til og med hyppige flyvertinner) er begrenset til 50 mSv per år. • Ved Tsjernobyl mottok noen førstehjelpere akutte doser opptil 13 400 mSv, levert i løpet av timer eller dager. Det forårsaket alvorlig strålesyke og dødsfall. Stevens akkumulerte over 130 ganger stråledosen for en gjennomsnittlig person i hele livet; og omtrent 4–5 ganger mer enn de høyeste akutte dosene noen førstehjelpere i Tsjernobyl mottok! Likevel levde han ytterligere 21 år, og døde 79 år gammel av hjertesykdom (ikke relatert til strålingen). Han utviklet aldri kreft fra plutoniumet, og selv om han hadde vedvarende mageproblemer og senere spinal degenerasjon (muligens knyttet til benavsatt plutonium), hadde han ingen akutt strålesyke eller åpenbare svekkende effekter. Den viktigste forskjellen var at hans massive dose var kronisk, spredt sakte over tiår fra plutonium som satt fast i bein og organer. Akutte høye doser, som Tsjernobyl, overvelder kroppens reparasjonsmekanismer og ødelegger celler/vev. Kronisk eksponering med lav dose gir tid til DNA-reparasjon, noe som gjør det mindre dødelig. Denne saken fremhever massive etiske feil i tidlig strålingsforskning, men også hvordan dosehastigheten dramatisk endrer strålingens påvirkning. Jo mer vi studerer det, desto mer nyansert og fascinerende blir strålingen.